Oslofjordens hemmeligheter

Det foregår noe mystisk i Oslofjorden. Torsken er forsvunnet. Snegler sprekker. Ålegraset blir forfulgt av en skummel type. Bli med måkeungen Maiken når hun forsøker å finne ut av fjordens hemmeligheter.

– Endelig morgen!

Maikens bustete gråmåkehode stikker opp bak noen gresstuster.

Det rasler i reir og skvulper i fjæra. Gråmåkekolonien våkner til en ny dag i Oslofjorden.

Maiken er én måned gammel, like gammel som de andre måkeungene i kolonien.

De kan allerede fly. Om noen uker skal de forlate reiret. Men nå skal det bades!

Oransje føtter spreller i vannoverflaten.

Maiken sluker saltvann i det hun spretter opp igjen.
– Det er steiner der nede, skarpe og ruglete! Bli med og se!

De andre ungmåkene trekker seg unna.
– Steiner er vel ikke mat, vel? sier en av dem.
– Jeg synes dette blir litt for spennende, sier en annen.

De går for å få servert frokost. Maiken er slett ikke sulten på mat, men på noe helt annet…

Vet du hva måker spiser?

Stemmer! Måker spiser nesten alt de kommer over! Og da skjønner du nok hvorfor Maiken ikke klarer å vente på å smake på alt som finnes i fjorden.

Hmm, du må nok prøve igjen

Riktig! Klarer du å finne et riktig svar til?

En overveldende følelse fyller Maiken. Det kribler i vingene og rykker i svømmeføttene; hun vil dra ut, oppdage mer – hele fjorden!

– Er dere ikke nysgjerrige? roper hun etter de andre.

De andre måkeungene spiser og løfter ikke en vinge.

– Nei vel, da drar jeg alene!

Hun retter ut vingene, tar sats og tumler ut i den store Oslofjorden. 

– Vær forberedt på turbulens, hvisker hun til seg selv.

De voksne måkene har skravlet veldig om den fantastiske byen.

Nå er det jammen på tide at jeg får oppleve den selv, tenker Maiken.

Hun gir gass og manøvrerer seg høyere enn hun noen gang har gjort før.

Fra langt der oppe ser fjorden vanvittig vakker ut.

– Hallo verden!

Maiken jubler forsiktig og daler sakte nedover. Hun vil utforske noen fargerike ting hun har sett på en strand langt der nede.

Maiken går inn for for sin første landing med strake ben…

En tjeld får med seg landinga.

– Ja vel, sånn kan det også gjøres.

Maiken rister sandkorn ut av neseborene, og går mot en plastflaske med noe som glinser inni.

Det er mye rart å finne på en strand.
Hva er det som glinser sånn? 

Maiken ser på oss med en glassflaske rundt nakken.

Uten å tenke seg om stikker hun hodet inn i flasken. Hun blir sittende bom fast.

Hva har du gjort?! Stakkars Maiken!

Hun spenner fra bakken, og flyr opp med flasken fortsatt rundt hodet.

Maiken setter seg fast i en hummerteine. I bakgrunnen ser vi en båt.

Redd og forskrekket flyr Maiken rett mot en båt.

En hummerteine kastes fra båten, og før Maiken forstår hva som skjer, har hun viklet foten fast i et snøre.

Hummerteinen drar Maiken mot sjøbunnen.

Maiken dras ned mot bunnen av havet. Rundt henne er helt mørkt.

Det går fort, fort nedover. Maiken kjenner et skikkelig sug i magen.

Når hummerteinen treffer bunnen, forsvinner gråmåkeungen nesten fullstendig i virvlende mudder, slam og søppel.

Plutselig er det helt stille rundt henne.

Hun puster tungt i flasken.

Hører sitt eget hjerte dunke.

Vi ser et par røde øyne bak Maiken. Maiken ser redd ut.

Mudderet daler stille mot bunnen.

Da ser hun det.

To røde øyne først.

Så et digert gap.

En stor hai kaster seg mot Maiken.

Fram fra mørket seiler et beist større enn noe Maiken noen gang har sett. Kjeften er større enn fire måkereir!

Skapningen kommer rett mot henne.

Maiken forsøker å gjemme seg bak vingene sine.

Vi ser håkjerringa og Maiken prate sammen.

En mørk, rusten stemme fyller vannet.
–  Nei, h
va har vi her? Så skulle jeg oppleve dette også. En gråmåke i dykkerutstyr?

Maiken titter fram fra bak vingene.
– Hv-hv-hva er du?

– Jeg? En håkjerring.

Har d-d-du tenkt til å spise meg? stotrer Maiken, stiv av skrekk.

Hva er en håkjerring?

Riktig! En håkjerring er en hai som kan bli over 400 år gammel. Før var det mange håkjerringer i Oslofjorden. Nå er de borte. Hva tror du denne håkjerringa gjør med Maiken nå?

Hmm, du må nok prøve igjen

Riktig! Klarer du å finne et riktig svar til?

Spise deg? Ja, kanskje det? Eller kanskje ikke. Du er min første gjest på over 50 år. Nå har jeg endelig noen å prate med her i dypet, brummer Håkjerringa sakte.

Men jeg vil ikke være her nede! Jeg vil oppleve fjorden! gråter Maiken og rykker i snøret for å komme løs.

– Oppleve? Hva er det å oppleve? Bedre å overleve i skjul. Det er ensomt, men bedre enn å dø, sier Håkjerringa.

Den dystre håkjerringa gjør Maiken modig.

– Hvis du får meg løs, kan jeg godt prate med deg?

– Okey, men da drar du ingen steder med det første?

Maiken nikker så ivrig hun kan med den svære flaska vaiende på hodet.

– Bor du alene her nede? Har du alltid gjort det? spør Maiken nysgjerrig.

– Ikke alltid…

– For lenge, lenge siden pleide jeg å svømme rundt i fjordens enorme, vakre tareskog og seile over langstrakte ålegrasenger. Det bugnet av torsk, makrell og sild.

Håkjerringa får tårer i øynene.

– Der oppe jaktet jeg fisk sammen med andre haier og hvaler.

–  Hvorfor sluttet du med det? spør Maiken.

– Fisken forsvant. Alle menneskene ble sinte på oss og begynte å angripe oss.

– De andre haiene og hvalene dro sin vei. Selv svømte jeg ned hit for å gjemme meg. Siden har jeg ikke turt å dra opp igjen, forteller håkjerringa sørgmodig.

Hvor dro fisken? Skremte du dem? spør Maiken.

– Nei, det er litt av et mysterium som jeg har pønsket lenge på! Jeg har kommet fram til at nisene må ha skylda. De griske nisene klarte ikke å dele. De ville ha all fisken selv!

Håkjerringa virker sikker i sin sak, og veldig lei seg. Noe må gjøres, og Maiken vil!

– Jeg kan godt snakke med nisene – få dem til å dele!

Hun lyser opp ved tanken på mer eventyr.

Maikens boblende iver gir håkjerringa håp.
 Vil du virkelig hjelpe meg?

Jeg lover! Bare hjelp meg løs!

Håkjerringa drar plastflasken av hodet på Maiken. Snøret kutter hun med skarpe tenner.

Maiken svømmer opp til overflaten.

Maiken fyker mot overflaten.

Fyller lungene.

Endelig fri!

Fri og klar for innsats. Men hvordan finner man niser? tenker Maiken.

De er irriterende og griske. De spiser all fisken… Aha!

Den smarte gråmåka kommer seg raskt på vingene og setter kursen mot et sted hun vet det fremdeles finnes fisk. 

– Nise! Jeg må snakke med deg! roper Maiken mot en ryggfinne som skjærer gjennom bølgene.

Dere må dele på fisken i fjorden, slik at håkjerringa slipper å være fanget på bunnen, fortsetter hun.

Nisen bremser opp og ser rart på henne.
Håkjerring? Det finnes ingen håkjerring i fjorden.

– Og det er uansett ikke vi som er skyld i at torsken er borte, fortsetter nisen.

Maiken ser spørrende på nisen.

– Hvem sin skyld er det da?

Hva er en nise?

Dette var jo lett! En nise er en liten hval. Nisene jakter på fisk, men spiser også litt blekksprut og krepsdyr.

Hmm, du må nok prøve igjen

Riktig! Klarer du å finne et riktig svar til?

Nisen har en tankeboble over hodet sitt. Inni tankeboblen ser vi mange stillehavsøsters.

Det er stillehavsøstersene sin skyld. De er overalt nå! svarer nisen bestemt.

Hvem er de? Og hvor finner jeg dem? spør Maiken.

–  Vet du ikke hva stillehavsøsters er? Følg meg!

Maiken flakser etter nisen mot strandkanten.

I vannet under seg ser Maiken mange, mange ruglete, hvite klumper.

– Der ser du! De er overalt. De breier seg. Tar all plassen til slutt! roper nisen.

– Jeg må snakke med dem. Kan du hjelpe meg? spør Maiken.

Nisen nikker den butte snuten opp og ned i vannoverflaten.

Stillehavsøsters er en fremmed art i Oslofjorden, hva betyr det?

Helt korrekt! Fremmede arter er en stor trussel i havet.

Hmm, du må nok prøve igjen

Riktig! Klarer du å finne et riktig svar til?

Nisen banker på skjellet til en av stillehavsøstersene. Sakte åpner den skallet og svarer: Ikke forstyrr, jeg filtrerer vann!

Men vi må snakke med deg! Dere kan ikke breie dere sånn overalt, fordi da blir det ingen fisk!

Stillehavsøstersen snerrer tilbake fra inne i skallet: Oss? Skyld i at fisken er borte? Vi er ikke engang skyld i at vi er her, og vi gjør bare det vi kan – så godt vi kan.

Men hvis ikke dere er skurken, hvem er da skyld i at fisken er borte? spør nisen forvirret.

Spør du meg? Jeg sier slimet. Det være slimet.

Maiken kikker rundt seg.
– Jeg kan ikke se noe slim. 

I følge vannet jeg filtrerer, kommer det med strømmer fra ålegrasenga der borte, svarer stillehavsøstersen og lukker skallet helt.

Mystisk slim, så spennende, tenker Maiken og flyr fort videre.

Førstemann til ålegrasenga!

Maiken lander på vannet med et plask. Under seg ser hun bare brune tråder og slam. 

– Her er det jo ikke noe ålegras!

Men nisen har blitt litt av en detektiv, og gir seg ikke. Han dykker ned og oppdager til sin forbauselse at noe lever bak teppet av brunt gørr.

Hvorfor lever du sånn her? Du er jo superskitten! sier nisen til en av ålegrasplantene.

Ålegraset lukker sakte opp noen blodsprengte, slitne øyne.

Nisen roper på Maiken. Hun kikker under og sperrer øynene opp: Oi, hva skjer her?

Plutselig roper hele ålegrasenga i kor:
Hjelp! De følger etter oss!

Hvem følger etter dere? spør Maiken fortvilet.

Trådalgene! De kveler oss! hoster og harker koret.

Slapp av, vi skal hjelpe dere! sier Maiken.

Hun ser bekymret bort på nisen.

Dette blir bare mer og mer mystisk. Hva er det som skjer i fjorden?

I Oslofjorden er det altfor mye nitrogen. Hva er nitrogen og hvorfor er det for mye av det?

Riktig! Nitrogen er et av næringsstoffene som gjør at det blir ubalanse i næringsnettet. Når det blir mye nitrogen trives og vokser trådalgene, og kveler ålegrasenga.

Hmm, du må nok prøve igjen

Riktig! Klarer du å finne et riktig svar til?

Jeg vet hva som skjer!

En strandsnegl bryter seg fram mellom alle trådalgene.

Ålegrasenga er forurenset. Og jeg vet alt om forurensning. For jeg er nemlig forurenset selv, kremter han stolt.

Forurenset? spør Maiken.

Ja, forurenset betyr at du har altfor mye av noe, svarer strandsneglen, full av selvsikkerhet.

Hva forurenser Oslofjorden?

Det stemmer! Vi mennesker forurenser Oslofjorden med miljøgifter, næringsstoffer, plast og søppel som skader livet i fjorden.

Hmm, du må nok prøve igjen

Riktig! Klarer du å finne et riktig svar til?

– La meg nå fortelle dere om min venn purpursneglen. Hun var så forurenset at hun SPRAKK!
Maiken skvetter til.
– Sprakk? Av hva?
Strandsneglen blir plutselig litt sur:
– Hun var forurenset, sa jeg jo!

Nisen hvisker til Maiken:
– Tror du fisken også sprakk?
– Vi må snakke med en purpursnegl om vi skal komme til bunns i dette, hvisker Maiken tilbake.
– Båthavna! Følg meg! svarer nisen.

Maiken flyr så fort hun kan etter nisen, innover fjorden mot byen.

– Stakkars ålegraset, og stakkars håkjerringa – jeg må hjelpe dem! tenker Maiken.

Nisen sakker farten. 

Utslitt lander Maiken på en betongblokk som stikker opp av vannet.

Nisen dykker like ved for å finne en purpursnegle. Letingen går raskt. Like ved sitter en purpursnegle, i ferd med å raspe i seg en rur.

Uten å spørre, dytter nisen purpursneglen opp på land foran Maiken.

Hva gjør at dere sprekker? spør nisen den lille sneglen.

Sneglen ser meget brydd ut av å blitt halt på land:
– Jeg sprekker da ikke, jeg!

Men, strandsneglen sa at dere purpursnegler har for mye av noe som gjør at dere sprekker?

Hvorfor sprekker snegler når de har for mye miljøgifter i seg?

Stemmer! Heldigvis har vi klart å stoppe miljøgiften TBT, som gjør at sneglene sprekker. Og nå er det mye mindre av denne miljøgiften i Oslofjorden. Hurra!

Hmm, du må nok prøve igjen

Riktig! Klarer du å finne et riktig svar til?

– Å ja, før sprakk vi ganske mye fordi disse båtene hadde noen kjemikalier i seg. Men det er bedre nå som kjemikaliene er borte.

– Hva med fisken? Sprekker den også? Den er jo borte! insisterer nisen.

– Fisk har vel aldri sprukket. Spør du meg, så er det ålegraset som ikke klarer å holde seg ren som gjør at fisken ikke kan leve i fjorden lenger.

Purpursneglen glir ned i vannet igjen og blir borte.

Dette gir jo absolutt ingen mening! sier nisen oppgitt og ser på Maiken.

Maiken sukker.

– Mysteriet lar seg jo ikke løse! Det er for vanskelig. Jeg forstår ingenting av dette. Og jeg som trodde vi var på sporet av noe. Hvordan skal jeg hjelpe håkjerringa nå?

Nisen svømmer nærmere.
Hva nå?

Jeg tror vi må gi opp. Det er ingenting vi kan gjøre, svarer Maiken og flyr sin vei.

Hei! Ikke dra! Kom tilbake! roper nisen etter henne.

Maiken svever på vinden tilbake mot kolonien og tenker at det er jammen bra hun har et hjem å fly til.

– Hva tenkte jeg på? At jeg, en liten måkeunge, skal klare å hjelpe håkjerringa, ålegraset og alle de andre?

Det beste er nok å bare glemme hele greia.

Maiken går inn for landing, men holder på å smelle inn i et enormt skilt like ved reirene.

«Her bygger vi Oslofjordens
beste hotell og strand for
fjordens innbyggere!»

Maiken kvekker til.
– Hva med kolonien? Hvor skal vi bo da?

Vet du hva som skjer når vi bygger hus og andre bygninger der artene bor i fjæra?

Nettopp! Artene i fjæra mister levestedene sine og viktige områder å finne mat. Det kan også bli mer forurensning og søppel.

Hmm, du må nok prøve igjen

Riktig! Klarer du å finne et riktig svar til?

Nisen har svømt etter Maiken, og nå roper han fra vannkanten:
– Maiken! Hva skjer?

Flere gråmåker, tjeld, blåskjell, purpursnegl, fisk, sel, hummer, sjøstjerner og kråkeboller samler seg i nærheten av skiltet.

– Kolonien vår skal jevnes med jorden! roper Maiken tilbake, skrekkslagen.

Dette er helt forferdelig! roper gråmåkene i kor.

Vi kan ikke leve på en sandstrand! skriker blåskjell, tang og tare.

Hvorfor gjør menneskene dette? spør Maiken.

Fordi de er sinte på dere måker! Dere ødelegger jo alt for menneskene med skit og støy og stjeling – og nå har de fått nok av dere! skriker tjelden.

Alle de andre artene begynner å kjefte på gråmåkene, som kjefter tilbake.

Maiken blir både sint og lei seg av all kranglingen. Alle har problemer, ingen vet hvorfor og alle bare skylder på hverandre. Hun sukker dypt.

Plutselig ser hun et menneske som kaster søppel fra båten. Maiken blir illsint.

– Hva er det du gjør!?

Maiken angriper mannen. Fargene i bildet er sterke og psykedeliske

Maiken flyr i flint mot forurenseren, og begynner å hakke ham i hodet.

– Vi har nok problemer! Vi trenger ikke mer søppel i fjorden! skriker hun.

Mannen veiver og roper. Plutselig skyter båten fart og forsvinner ut på fjorden.

Maiken blir hengende i lufta og se etter båten.

– Menneskene! utbryter hun.

– Hvorfor har jeg ikke sett det før nå?

Tilbake ved skiltet har kranglinga nådd nye høyder. Maiken må rope så høyt hun kan:
Hallo! Alle sammen! Det er ikke vår skyld! Det er menneskene som ødelegger fjorden!

Menneskene har vel ingenting med dette å gjøre, svarer en gammel sel surt.

Menneskene er ikke fiender. De hjelper oss å finne mat! roper en gråmåke.

Kranglingen fortsetter.

Nisen svømmer bort til Maiken.

Er det virkelig menneskene som er problemet? Fortell dem alt du vet.

Maiken ser trist på nisen.
Men ingen vil høre på meg.

Med en stor klump i halsen flyr hun til en strand langt unna kolonien. Sola er på vei ned.

Maiken faller sammen helt utslitt bak en stein. Hun gråter seg selv i søvn.

Vi ser et barn og en voksen kvinne på en strand. Kvinnen viser barnet noe i hendene sine.

Tidlig dagen etter våkner Maiken av barnelatter. Fra bak en stein ser hun barn som vader i vannkanten med håver og bøtter.

På stranda står en voksen og putter det barna har funnet i en stor vanntank. Maiken hører henne fortelle at hun heter Eli og at hun forsker på problemene i Oslofjorden.

– Alle sammen, kom og se!

Barna stimler sammen rundt Eli og vanntanken.

– Nå har vi samlet mange av våre marine naboer i denne tanken!

– Hva er marine naboer? spør et av barna.

– Blåskjell, fisk, tang og tare, krabber, sel og sjøfugler. Alle artene vi deler fjorden med er våre marine naboer. Og alle er viktige for fjorden. 

Eli prater til barna.

– Men Oslofjorden er syk. Er det noen som vet hvorfor? spør Eli.

Maiken hopper opp på steinen og tripper ivrig: Jeg håper de kan svarene!

 

En liten gutt som prater.

– Fordi vi kaster søppel i den! Og fisker opp all fisken! roper et av barna.

En jente som prater.

– Fordi havet blir varmere! roper en annen.

En liten gutt som prater.

– Og fordi vi tar med oss arter hit som ikke hører hjemme her, piper det fra en liten gutt.

Vet du hvorfor Oslofjorden er syk?

Riktig! Vi mennesker er skyld i at arter dør ut i et kjemperaskt tempo. Men det finnes håp!

Hmm, du må nok prøve igjen

Riktig! Klarer du å finne et riktig svar til?

– Riktig. Vi mennesker gjør mye som ikke er bra for våre marine naboer. Vi breier oss utover hjemmene til andre arter, forurenser og forstyrrer, svarer Eli.

Barna nikker alvorlig.

Maiken står foran en blå bakgrunn.

Maiken kan ikke tro sine egne ører. Hun hadde rett! Menneskene var problemet. 

– Men dere, det finnes måter å redde Oslofjorden på. Og i dag skal vi bygge nye hjem til artene som bor her i fjorden. Er dere med?

Eli snur seg plutselig mot Maiken og peker på henne. Maiken gjemmer nebbet litt i fjærene.

– Det første vi må gjøre er å bli kjent med naboene våre. Se på denne fine måkeungen, hva trenger den for å ha et godt liv? 

Hva tror du Maiken og de andre artene i fjorden trenger for å ha gode liv?

Riktig! Kanskje ikke så ulikt oss mennesker?

Hmm, du må nok prøve igjen

Riktig! Klarer du å finne et riktig svar til?

Maiken danser i luften.

Barna ramser opp alt Maiken har drømt om.

Måkene trenger trygge hjem! Masse mat i havet! Og…og…å få fly rundt som de vil! Akkurat som oss! roper barna i munnen på hverandre.

Maiken hopper og danser av glede.

Tenk at det finnes mennesker som bryr seg, og vil hjelpe! skriker hun for full hals.

Maiken blir med Eli og barna hele dagen. Hun lytter til ørene nesten detter av, før hun tar til vingene.

I lufta tenker Maiken på foreldrene sine, på håkjerringa i dypet, sin nye venn nisen, og de stakkars, slimete ålegrasplantene. Og på torsken som er borte.

Da hun går inn for landing, denne gangen på trygg avstand fra det digre skiltet, smiler Maiken fornøyd.

Det skjer noe mystisk med Oslofjorden.

Men Maiken har løst mysteriet.

Har du?