Måkenes skjulte verden

Om våren skjer det noe magisk! Sola varmer og snøen smelter. Glade mennesker griller, spiser iskrem og spiller fotball i parken.

En lynrask skygge seiler i luften. En skattejeger er på jakt. Vipps, så har måka hentet seg en pølse ved grillen.

De er noen luringer, måkene, men de er ikke slemme. Og ikke er de så grådige som man kanskje skulle tro.

Måker deler maten de finner, men ikke med hvem som helst. Hvem deler de maten sin med mon tro?

Karl flyr over hus og gater på utkikk etter sitt neste måltid. Han spiser det aller meste, til og med det mennesker har kastet fra seg.

Under en høy bro står en mann og kaster brødbiter. Bitene triller rundt på gresset.

Endelig lunsjtid! Karl lander blant brødbitene. Gafler i seg en diger bit. Midt i svelget, skvetter Karl av at noen tar tak i ryggen hans. Han klarer ikke flakse med vingene sine.

Inne i posen er det mørkere, og Karl roer seg. Det eneste han ser er mønsteret på tøyposen.

– Jeg skal bare feste en svart ring på beinet ditt. Veldig snart skal du på fly avgårde igjen, sier Morten.

Morten måler den grå vingen og hodet til gråmåka. Til slutt sjekker han hvor mye Karl veier.

– Jøss, du veier mye, 1.2 kilo! Vingen din er 441 millimeter og hodet ditt er 135 millimeter, sier Morten.

Karl lander på toppen av en lyktestolpe. Han rister på stjerten og pusser og ordner på de rufsete fjærene sine.

Han ser nedover det beinet sitt. Oppdager en svart ring rundt foten sin.

Han har sett dette før! Mange av de andre gråmåkene i gatene har akkurat en slik ring.

– Dette har virkelig blitt populært! Jeg trendy!, roper Karl ut i lufta.

Hvorfor får Karl en svart ring på foten?

Det er ikke vanskelig for en lærer å se forskjell på elevene sine. Hvis 25 voksne gråmåker står i klasserommet, tror du læreren din kan peke på Karl?

Hvis måkene har ring på foten, ser læreren forskjell! På hver ring, har forskerne skrevet ulike koder med tall og bokstaver. Koden er måkas eget navn (eller egen ID). Slik ser forskerne forskjell på måker.

Å feste ring med kode på måker og andre fugler heter «ringmerking». Ringene med de spesielle kodene heter «fargeringer».

Kanskje du også har lagt merke til den grå ringen til Karl?

For de som er ekstra interessert:

Fargeringer og metallringer har forskjellige størrelser. Men hvorfor?

Noen måker er små (for eksempel hettemåke og fiskemåke), mens andre er større (for eksempel sildemåke, gråmåke og svartbak).

Ringene skal ha passe størrelse, slik at de ikke skal plage måken.

Karl står på lyktestolpen og speider etter enda et måltid. På bakken går asfaltveier på kryss og tvers. Bilene brummer. Høye kraner svinger over halvferdige hus.

Karl ser en fiskemåke som ligger på et reir, på et bilpanser. Nysgjerrig som alltid, flyr Karl bort for å undersøke.

– Hva gjør du her, pansermåke?, spør Karl.

– Pansermåke!? Jeg heter Fie. Jeg har bygget reir ved denne stranda hvert år, sier fiskemåka.

– Før bygget jeg reiret mitt på en øy, ute ved kysten, men jeg måtte flytte. Det kom det et brunt monster dit, svarte Fie.

Fie gjør en grimase og fjærene på ryggen reiser seg.

– Jeg prøvde å forsvare eggene mine, men monsteret spiste alle. Jeg fikk ingen unger, sier Fie trist.

– Nei, dessverre. Jeg måtte finne mat til meg selv, hadde ikke tid til å legge nye egg. Å, jeg var så sulten hele tiden, forklarte fiskemåka.

Det er vanskelig å konsentrere seg når man er sulten, nikker Karl.

Det var lite regn den sommeren jeg mistet eggene mine. Ingen meitemarker i jorda til meg, sier fiskemåka Fie.

Fiskemåka rev Karl ut av tankene.

– Hvem skal du bygge reir med Karl, og hvor?, spør Fie.

– På øya Skjælholmen i fjorden! Med kjæresten min Laila, svarer Karl.

– Du er en modig måke, Fie, som ikke gir opp. Håper du får måkeunger i år!, sier Karl.

Så flakser Karl opp og setter kursen mot Skjælholmen.

Hjem kjære hjem – kolonien Skjælholmen. Her kommer Karl tilbake!

Karl flyr over øya. Her er det ikke bare gråmåker.

Kolonien er full av sildemåker og gråmåker som ruger på eggene sine. De aller største måkene – svartbakene – ruger på toppen av øya.

Brune ærfugler ligger på reir. Noen har fått små unger.

En hvit knoppsvane flyter rundt i en liten dam.

Fugler med langt oransj nebb – tjeld – leter etter mat mellom steinene nær vannet.

Gåsa med hvite kinn – hvittkinngåsa – ruger på 7 store hvite egg.

Så ser Karl rundt seg. De beste reirplassene på øya er tatt av andre måkepar.

Heldigvis har Laila holdt av en reirplass. På plassen er det mye høyt gress. Her er egg og unger er beskyttet mot sterk sommersol.

Å bygge reir er som å bygge den beste tretopphytta, den tryggeste borgen.

Karl og Laila jobber sammen i flere dager. De henter myk mose og grønt gress.

Så hører Karl et høyt måkeskrik.

– Hjelp, jeg sitter fast! Kaaaaarl! Kaaaaarl!

Laila flakser med vingene. Et fiskesnøre strammer rundt foten og vingen hennes.

Et hode titter fram bak en stor stein. Det er jente som heter Sine. Hun forsker på måker, akkurat som Morten, mannen som ringmerket Karl i byen.

Sine er i kolonien for å ringmerke og telle hvor mange måkereir det er på øya.

Det blir kveld og kjøligere i kolonien. Karl har vært på leting etter mat i flere timer. God og mett, flyr han hjem til Laila.

– Se Karl, jeg har lagt tre egg!, roper Laila glad.

Karl og Laila beundrer eggene i reiret. De er mørkegrønne med brune prikker.

– Nå må vi holde eggene varme i 30 dager. Din tur å ruge, Karl. Nå er det min tur til å spise fisk. Sees om noen timer!, sier Laila.

De tre små måkeungene piper og tigger etter mat.

Skattejegerne – Karl og Laila – leter etter mat i parken, i byen, ved båthavna, på sjøen. Til og med i lufta finner de godbiter!

Søte jordbær, en deilig pølsebit, mark og snegler, blåskjell, små fisk, flygemaur og insekter. Ungene blir aldri mette!

En gjeng med gråmåker, sildemåker, svartbak og noen fiskemåker har funnet en fiskestim!

Karl flyr ned til gjengen.

Karl gulper opp fisken foran ungene. Det ligner en babygrøt.

Han mater ungene forsiktig med nebbet sitt.

Karl flyr forbi Fie. Karl er nysgjerrig og flyr ned.

– Oi, Fie! Du har en egen borg! Hva har skjedd?, spør Karl og ser Fie sitt nye hjem.

Rundt Fie er det et høyt gjerde. Innenfor gjerdet sitter Fie på et slags mini-hus.

– Mennesker fjernet reiret fra bilen. Men, hør her‘a! De la reiret mitt på denne flotte reirplassen. Menneskene bygget et sted for meg å hekke trygt!, sier Fie, som smiler og ler.

Ut av mini-huset, titter to små nysgjerrige unger.

– Jo! Måker er viktige, svarer barnet.

– Ved å forske på måker, kan vi vite om andre dyr og planter i havet har det bra – om sjøen er friskt.

– Hæ, hvordan da?, spør besteforeldrene.

– Hvis sjøen er full fisk og andre dyr, finner måkene mye mat. Når de har nok mat, får de unger.

– Måker og andre sjøfugler er havets alarm. Fuglene kan fortelle oss hvis noe er galt med naturen!

Barnet starter å fortelle en spennende historie.

Fie, Karl og besteforeldrene lytter.

– På et sted som heter Røst, hekket det en gang flere tusen måker med svarte bein, kalt krykkjer. Slik er det ikke lenger.

– Krykkjene ble færre og fant ikke mat, fordi det var lite fisk i havet. En av grunnene var fordi mennesker fisket for mye fisk. Krykkjene kan nemlig bare spise fisk og mat fra havet!

– Når krykkjene i koloniene ble færre, ble det vanskelig å forsvare seg mot havørn. Ørna tok egg og unger!

Ungene til Karl og Laila vokser veldig raskt. Bare etter 2 uker er de over dobbelt så tunge som de var når de klekket.

De tre ungene øver på å fly, flakser hardt med vingene. Noen ganger er de litt klumsete. De går rett og slett på trynet.

De trenger noen uker med turning og øving før de får det til.

Ungene tar sats og kaster seg utenfor øya. Vinden løfter de opp! De er så ivrige at Karl og Laila sliter med å holde følge.

De er akrobatiske, som små turnere i lufta.

– Se på oss!

Sammen med Karl og Laila flyr de ut på havet og over byen. Nå skal de lære seg å leve som de voksne gråmåker.

Hvor drar de videre?

Mange av gråmåkene bor faktisk i Norge hele året.

Det er blitt kaldt i lufta og november. Snøen legger seg på bakken. Morten og Sine går rundt i byen.

En voksen gråmåke lander foran dem. Sine oppdager at noe galt. Hun bruker kikkerten sin for å se nøyere på måka.

– Gråmåka J783A er tilsølt med olje!

Morten og Sine går videre.

– Se! Der står tre unge gråmåker. De klekket i sommer, og er bare noen måneder gamle. Det kan vi vite, fordi fjærdrakten deres er brun, sier Sine og peker på ungene.

Sine tar bilder. Den ene av de unge gråmåkene har fargering! Hun ser ikke hva som står på fargeringen, bildet er utydelig og ringen er litt skitten.

– Og se der! En ny voksen gråmåke med fargering.

Lenger nede i gata deiser en stor gråmåke ned på bakken. Måka rister på stjerten og pusser halefjærene. Så hiver gråmåka i seg en stor brødbit.

Morten tar et bilde med kamera sitt.

Neste gang du ser en måke, kan du kikke litt nøye etter. Kanskje måka er ringmerket!

Og tar du deg litt mer tid, får du plutselig se alt det rare og smarte måker finner på!